Det vi ikke ser

 

«You can’t see a pattern if you’re standing in the middle of it” Tyson Yunkaporta

Det er ikke mange øyeblikk av oppvåkning jeg kan peke på i mitt liv. Og med «oppvåkning» mener jeg øyeblikk der jeg erfarer, ofte på smertefullt vis, at jeg får en dypere innsikt i min egen eksistens i relasjon til andre og annet. At jeg ser, virkelig ser, med nye og gamle øyne. Og kjølvannets klarhet undres jeg; hvorfor har jeg ikke sett dette før? For det var det ja. Usynlig for meg, men så absolutt tilstede.    

Det er gode grunner for det og jeg skal fortelle. Men først vil jeg ta meg selv ned litt. Ikke i skam nødvendigvis, men i en slags ydmykhet som både jeg og vi trenger mye mer av. For helt ærlig, stort sett bare er jeg. Jeg lever mitt liv, komfortabelt nummen, som det nesten heter i sangen. Jeg er i mitt og jeg er i mine nærmestes sitt. Og den relasjonelle sirkelen jeg dypest sett bryr meg om er nok mindre enn jeg velger å se. Og mindre enn jeg hevder. Jeg har en meningsfull jobb, jeg har fantastiske nære venner, og materielt sett har jeg det så bra at jeg til og med har tid til overs å bruke på åndelig og intellektuell vekst, og kroppslig vedlikehold. Og litt hagearbeid. For hendene skal i jorden. Det er bra for oss. 

Det er fred i vårt rike land, og selv om våre ledere sier vi må forberede oss på krig (hvordan gjør man egentlig det, utover noen poser real turmat og noen kanner vann?) lever vi i et ganske velfungerende demokratisk samfunn. Ennå. Det betyr at jeg, til forskjell fra veldig, veldig mange av mine medmennesker som vandrer på planeten i samme tidsrom som meg, kan bruke tid på å lese, tenke, puste dypt både ut og inn og spise god og nærende mat. Ikke for mye og mest grønnsaker. Det leste jeg i en bok.

Jeg er hvit, jeg er vestlig og jeg er dypt privilegert. Og heldig. For det handler om hell. Privilegier er sjelden fortjent. De er arvet, inngravert i strukturer og systemer, og ofte usett nettopp av dem som nyter godt av dem. Som jeg gjør og som jeg kanskje også bør. Klart det er krevende å holde den kvelende følelsen av total maktesløshet overfor folkemord, systemisk urettferdighet og egodrevet maktmisbruk på en armlengdes avstand, men for oss privilegerte fins det bøker og verktøy for det også, har jeg hørt. 

Min siste «oppvåkning» er den vondeste til nå. For jeg har nemlig våknet opp til erkjennelsen av mine egne privilegier. Og jeg vet ennå ikke hvordan jeg skal leve med den. Den kom sent, men til mitt forsvar, så skyldes det, ja, nettopp mine privilegier. 

Det begynte med to bøker. Eller, det er nok egentlig historiefortelling, for det begynte i begynnelsen. Jeg har visst lengre enn jeg har erkjent at jeg vet. Kroppen min har visst og vet. Vi er natur. Men for enkelthetsskyld la meg si at det jeg refererer til som «oppvåkningen» begynte med to bøker. Var det tilfeldig at jeg fant dem? Neppe. Privilegier er tilfeldig, betydningen de har er ikke. 

Jeg snakker om «Braiding sweetgrass – Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teachings of Plants» skrevet av forfatter og biolog Robin Wall Kimmerer og «Sand Talk – How Indigenous Thinking Can Save the World», skrevet av forsker og forfatter Tyson Yunkaporta. 

Begge bøkene, på hvert sitt vakre vis, bygger på ideen om at alt liv, menneskelig og annet-enn-menneskelig, er innvevd i relasjoner til hverandre og at kunnskap, ansvar og etikk må vokse ut fra denne forståelsen. Kimmerer og Yunkaporta kritiserer begge det vestlige paradigmet og utfordrer forestillingen om objektivitet, kontroll og adskillelse – enten det gjelder natur, kunnskap eller samfunnsstrukturer. De viser at dette paradigmet har vært grunnlaget for både økologisk kollaps og økt sosial ulikhet, med tilhørende dødelige og destruktive kriger og konflikter. Det er den såkalte opplysningstidens- og kolonialismens langskygge. Forfatterne trekker frem urfolks verdensbilder ikke som romantiske rester fra en svunnen tid, men som aktuelt, dyptgående og nødvendig tenkning for vår tid. Og de spør; hva betyr det å være menneske? Hva skylder vi hverandre og naturen og hvordan kan vi lære å høre til, og ikke herske? 

I begges kontekst handler privilegier ikke bare om økonomiske goder eller sosial posisjon. De handler også om hva vi lærer å se, og viktigere, hva vi lærer og læres å overse. Og om hvilke stemmer som anerkjennes som «objektive» – og hvilke som ties i hjel. I essens leser jeg at min egen trygghet, frihet og stemme er del av en fortelling der mange andre er usynlige og skadelidende. Jeg vinner, gang på gang, fordi noen andre og noe annet taper. Selve måten jeg og vi forstår verden på, er farget av makt og privilegier og min vestlige forståelse av naturen og av samfunnet rundt meg er et verdensbilde som er frakoblet naturen og «de andre». Slik blir våre privilegier en slags kognitiv komfortsone som hindrer oss i å se at alt henger sammen med alt, og alle med alle. 

Så hva skjer med oss når vi ikke ser – eller ikke vil se – mønstrene, strukturene og systemene vi er en del av? Hva skjer med våre relasjoner, våre fellesskap og vår fremtid når privilegier får stå uerkjent, som usynlige premisser i en verden som knaker i sammenføyingene?

Vi mister mye mer enn vi tror og det gjør oss ulykkelige. Så ulykkelige at vi må ha flere ting, mer støy, mer underholdning, flere kriger, mer av alt – bare for å tåle det. For det krever mye av oss å opprettholde illusjonen om at verden er rettferdig, at vi fortjener mer enn andre, når vi dypest sett og på cellenivå vet og føler at den ikke er det. 

Vi mister forbindelser. Til andre mennesker. Til naturen. Til historiene som skal og må ta oss videre. Vi mister, eller har mistet for lenge siden, et språk for rettferdighet, for ømhet, kjærlighet og for ansvar. Og språk former virkelighet, det vet vi. 

Jeg vet som nevnt ennå ikke hvordan jeg skal leve med min nyvunne erkjennelse om mine egne privilegier. Deler av meg vil gi bort alt jeg eier, alt jeg har fått, rope unnskyld og forsøke å forklare, til noen og til alt, at jeg trodde det var min tur denne gangen også.  Men jeg gjør det ikke. Ikke ennå. Kanskje snart. Kanskje aldri. 

Dette vet jeg. At akkurat som fred må snakkes frem, må også rettferdighet og gjensidighet snakkes frem. Det må veves frem. Og det må leves frem. Og for å få til det, må vi erkjenne, som med all avhengighet, at vi har et problem. Et problem som ligger i kjernen av vår forståelse av verden. Og kanskje er det nettopp i en slik språklig og etisk bevegelse at det skjer: at vi går fra å herske til å høre til. Sammen.