Det kommer en tid etter denne - om trøndersodd, sang og dans.

Da jeg var ung og enda yngre, var jeg speider. Jeg likte det svært godt. Den lett militante innrammingen føltes trygg og forutsigbar. Hele praksisen ga mening for meg, og på daværende tidspunkt så jeg ingen grunn til å motsette meg grytidlig flaggheising, uniformer, underlige krav og regler, straff og belønning eller inspeksjon av telt, rom og utstyr. 

Før vi skulle ut på våre mange små ekspedisjoner, ble vi varmt oppfordret til å “ta med godt humør og Det nye testamentet”. Jeg var ikke særlig kristelig, men pragmatisk og lydhør har jeg alltid vært, så jeg tok med både kniv, varme sokker, Det nye testamentet og humør. I speideren var alt ryddig, ordentlig, godt planlagt og satt i et befriende oversiktlig system. Det føltes trygt. Vi var beredt, teoretisk (det var vårt mantra) og i praksis. Vi lagde camp.Vi fyrte opp bål, vi lagde mat på bål og vi unnet oss nugatti rett fra boksen. Vi sang og vi ba. Og det viktigste av alt var “vi”. 

Jeg likte fellesskapet, og jeg liker fortsatt fellesskap. Vi er relasjonelle vesner, vi mennesker. Jeg er fordi vi er, som det heter. Derfor motsatte jeg meg heller ikke da Staten (med stor S) for en tid tilbake begynte å insistere på at jeg måtte bidra til “totalberedskapen”, til fellesskapet, ved å bygge opp mitt eget beredskapslager. Skjønt, jeg må innrømme at jeg en ganske lang stund forsøkte å ignorere Statens ganske hyggelige, lettleste og matter-of-fact-aktige brosjyrer som kom i posten. Ikke fordi jeg synes det Staten ba om var urimelig eller ufornuftig, eller at jeg ikke synes det var viktig, men fordi jeg ikke likte tanken på hvorfor jeg ble bedt om å gjøre dette, og jeg likte ikke følelsen den tanken gav meg. Konteksten var så lite forlokkende at den første brosjyren gikk rett til resirkulering, for bare å komme tilbake til meg i posten en stund senere med oppdateringer – nå gjaldt det å klare seg ikke bare tre dager, men en hel uke. 

Jeg ignorerte det helt til jeg ikke klarte det lenger. Krigene syntes å komme nærmere og nærmere, katastrofene ble mer insisterende, høststormene føltes menneskeskapte, og verdens ledere fremsto, for å si det med sørlandsk underdrivelse, som lite troverdige. Og slik ble det til at jeg startet det mest ensomme prosjektet jeg noensinne har gjennomført: Jeg etablerte et beredskapslager i kjelleren.

Prosjektet var bekmørkt fra begynnelse til slutt. Indre bilder av barna og meg rundt et bål, med trøndersodd på tallerknene, opprevne klær, skitt under neglene og konturene av en atomsopp i horisonten, var den eneste fremtiden jeg klarte å visualisere denne dagen. Mentalt befant jeg meg midt i den britiske animasjonsfilmen When the Wind Blows, som jeg så da jeg var tolv, og som endret meg for alltid. Denne dagen var jeg Hilda og Jim Bloggs, som i møte med trusselen om nært forestående atomkrig forsøker å gjøre alt myndighetene anbefaler i brosjyren Protect and Survive. De maler vinduene, bygger et improvisert tilfluktsrom og lagrer det de tror de trenger. De tror at systemet virker og at ting snart vil normaliseres igjen. Det blir ikke slik. De overlever at bomben faktisk faller, men ikke de langsomme virkningene av radioaktivt avfall og isolasjon. De blir alene i en verden som går i stykker. Filmen er det tristeste jeg noensinne har sett.

Og det regnet denne dagen. Tror jeg. Jeg parkerte på området for storhandel, som det heter, inspirert av kapitalistiske ideer om evig vekst, velstand, tilgjengelighet, fast food, bilisme og latskap, som jo er en del av grunnen til at vi har havnet i denne apokalyptiske tidsalderen, og tenkte videre på min egen familie og på hvor godt vi egentlig kommer til å gjøre det i apokalypsen.

Rasjonelt sett forstår jeg at det å «gjøre det bra» i apokalypsen ikke nødvendigvis er målet, siden første milepæl er å overleve en ukes tid før Staten og normaliteten igjen kan komme oss til unnsetning. Det høres i alle fall greiere ut enn en langvarig atomvinter eller total apokalypse, men for meg er disse scenariene vanskelige å holde fra hverandre. Til det har fantasien fått altfor mye næring fra et langt liv med postapokalyptiske bøker og filmer.

Så på denne mørke dagen tenkte jeg på min nære slekt, som man ofte gjør når fanden er løs. For saken er den at vi kommer fra en lang linje av akademikere, poeter, forfattere, kunstnere og, ja, prester og proster, kanskje også en og annen ingeniør. Dette kan høres vel og bra ut, og det er det jo for så vidt, så lenge samfunnsstrukturene holder og disse egenskapene er verdsatt. Verre er det hvis endetiden trenger helt andre egenskaper enn dem vi kan tilby.

Dette fortsatte jeg å tenke på da jeg lette etter en stor nok boks i den ene butikken, og jeg tenkte på det da jeg plukket hermetikk, havregryn og kokesjokolade — som av en eller annen grunn føles riktigere å ha i et beredskapslager enn god sjokolade — fra hyllene i den andre. Da jeg samme kveld lukket lokket på boksen som nå var blitt et beredskapslager, tenkte jeg at vi som familie stort sett har egenskaper som passer best inn i en verden som henger noenlunde sammen. Derfor konkluderte jeg med at det er en stor og reell mulighet for at Landmarkene faktisk ikke kommer til å overleve apokalypsen.

Jeg sov dårlig den natten. Jeg drømte urolige drømmer om slåsskamper om den siste boksen med trøndersodd i endeløse netter, om opprevne nye testamenter brukt til opptenning og dopapir, om ødelagte speideruniformer og knuste drømmer.

Jeg hadde gjort det Staten ba meg om, og det hadde hensatt meg til mørke og angst. Dette føltes slett ikke som en nøytral, tilforlatelig og praktisk handling jeg utførte som bidrag til noe større. Det var mer enn bare å “bidra til totalberedskapen”. Handlingen var ladet med noe langt mørkere og farligere, noe brosjyren ikke sa noe om. Det burde den ha gjort.

Det kunne for eksempel stått: «Denne brosjyren kan utløse uro, katastrofetanker og søvnløse netter.» Eller: «Beredskap uten håp kan være skadelig for din mentale helse.» Eller hvorfor ikke: «Kan gi akutte indre bilder av trøndersodd, mørklagte nabolag og sivilisatorisk oppløsning.» Så kunne den også ha oppfordret til at man helst ikke bør bygge beredskapslagre alene, at dette er noe man burde gjøre sammen med noen trygge og hyggelige medmennesker.

For meg ble det å lage beredskapslager en ensom, praktisk handling som manglet tidsperspektiv, omsorg, helhet og kjærlighet. Prosjektet manglet en visjon, og det manglet et nødvendig fellesskap. Og uten fellesskap er vi ingenting. Bare ingenting som skal overleve i en uke før noe annet skal skje.

Og jada, jeg forstår. Dette er svært logisk. Vi skal bare bidra en stund, til staten får stokket bena og finner løsninger for oss alle. Det er fornuftig.

Det som gjør at jeg vegrer meg, at jeg blir litt barnslig og at jeg unnviker, er selve premisset for handlingen. «Vi må forberede oss på krig», sier statsministeren. Men jeg vil ikke forberede meg på krig. Jeg vil virkelig ikke forberede meg på krig. Selv om det faktisk blir krig, vil jeg ikke forberede meg på krig. Jeg vil heller forberede meg på fred, på fravær av vold, på ren natur, på kjærlige relasjoner og sterke fellesskap. Jeg vil forberede meg på en verden som er bedre enn slik den ser ut i dag.

Jeg vil derfor heller forberede meg på den fremtiden jeg faktisk ønsker meg. Den fremtiden som har noen Landmarker, eller noen tilsvarende, i seg; som rommer mennesker som kan lage standup uten å bry seg om bunnlinjer, lage film om underlige og vakre ting, skrive bøker uten noe uttalt mål, spille piano med og uten publikum, ta vakre bilder, danse, synge og lage enestående kopper i keramikk. Jeg vil forberede meg på en verden med kloke, empatiske og samlende ledere som ser verdien av rettferdighet, verdighet og av natur og mennesker i balanse. Jeg vil se mot en fremtid som er bedre, fordi jeg vet vi kan så mye bedre. Jeg vil se mot en fremtid uten hermetisk trøndersodd.

Vi vet at det vi gir oppmerksomhet, gror. Så må det også sies, bare så det er sagt: ytre og indre beredskap henger sammen. Det gjorde det i speideren, og det gjør det i storsamfunnet også. Strukturene, organiseringen og forberedelsene betyr noe. De som bidrar til dette betyr noe. Selvsagt gjør de det. Og jeg er takknemlig. Jeg forstår at vi ikke kan spise musikk eller drikke dans, men jeg sier det likevel – hvis hovedmålet, sluttpunktet, er ren overlevelse, så bland meg helst utenom.

For jeg har bestemt meg. Barna og jeg kommer ikke til å gå ned i kjelleren den dagen. Vi stikker nok heller over til naboen og hører om vi skal sette oss ned sammen og snakke om fremtiden. Kanskje kommer det en annen nabo på besøk også, en med gitar i den ene hånden og en flaske sprudlende kombucha i den andre. Så synger vi kanskje litt også. 

For det kommer en tid etter denne.