Det fins bare oss

Da sommeren var på sitt varmeste, døde en klok kvinne jeg lenge har sett opp til, beundret og latt meg inspirere av. Joanna Macy het hun, amerikansk filosof, miljøaktivist og buddhist og en sterk stemme innen dypøkologi, systemteori og fredsarbeid. Hun skrev mye om håp, om aktivt håp, om handling. Joanna var aldri naiv. Hun erkjente at vi lever i en tid med systemiske og økologiske sammenbrudd, og hun tillot seg å sørge over det, slik vi alle bør og mange gjør. For i vår tid er det mye som går tapt, og det skjer fort. Likevel pekte Joanna alltid fremover, mot handling og mot en tid for dype og varige endringer. Hennes håp var aldri passivt.

En fortelling hun ofte delte på usedvanlig vakkert vis, er legenden om Shambhala-krigerne. Hun fortalte den best selv, og jeg anbefaler alle å søke den og henne opp. Essensen er omtrent slik: Når livet på jorden står i fare, vil krigerne tre frem. Ikke med sverd eller bannere, men med to usynlige våpen; medfølelse og innsikt. Medfølelsen gir mot til å handle på vegne av alt levende. Innsikten minner oss om at alt henger sammen, og at linjen mellom godt og ondt går tvers gjennom hvert menneskehjerte. Forandring begynner i oss. Joanna delte denne legenden som et levende bilde på vår tids kriser og som et kall til oss her og nå.

Og som et underlig apropos har begrepet hypernormalitet fått ny aktualitet, særlig i USA etter Donald Trumps gjenvalg. Den russiske antropologen Alexei Yurchak brukte ordet for å beskrive hvordan mennesker mot slutten av det sovjetiske regimet levde i et system alle visste var i ferd med å kollapse, men som likevel ble opprettholdt som «normalt». Senere har filmskaperen Adam Curtis brukt begrepet om vår egen tid i den tre-timers lange og virkelig severdige dokumentaren “Hypernormalisation”.  

I en artikkel i The Guardian beskrives det slik: folk ser at systemene kollapser, men fortsetter som før – fordi de ikke lenger tror på en alternativ virkelighet. Tross en gjennomgripende følelse av at noe er fundamentalt galt, lever vi videre som om alt er normalt. Denne beskrivelsen traff mange og i sosiale medier delte folk sine egne erfaringer, møtte hverandre i gjenkjennelse og medfølelse. Er det dette vi føler? At vi vet systemene rundt oss ikke fungerer, men likevel later som alt er i orden? Vi ser det, men klarer ikke å bryte illusjonen. Et underlig gap oppstår mellom viten og væren. Vi kjenner uro, men kaller det hverdag. Og vi forblir passive.

Denne kollektive illusjonen speiles i oss selv. Psykologen Leon Festinger kalte det kognitiv dissonans og beskrev det som spenningen som oppstår når tanker og handlinger ikke stemmer overens. Vi vet noe, men lever som om noe annet er sant. Psykolog og forfatter Per Espen Stoknes har vist hvordan klima- og naturkrisen utløser nettopp dette: vi vet at utslippene må ned, men vi flyr, kjører og konsumerer videre som om ingenting skjer. For å slippe ubehaget finner vi forklaringer og unnskyldninger som gjør det lettere å leve i denne mentale spagaten. Dermed blir vår indre dissonans til drivstoff for den kollektive hypernormaliteten.

Bak både illusjonen og dissonansen ligger et natursyn og et system som forsterker den. Natursynet er reduksjonistisk. Det reduserer naturen til ressurser vi kan bruke og misbruke. Systemet dette natursynet muliggjorde, er kapitalismen, med sin nyliberale fetter. Kapitalismens logikk er brutal i sin enkelhet: så lenge noe gir profitt, vil det produseres, selv om det ødelegger mennesker og natur. Og omvendt – hvis noe er livsnødvendig, men ikke lønnsomt, blir det ignorert, eller utsatt mens vi snakker det i hjel på konferanser vi flyr verden rundt for å delta på. Vi ser det når fornybar energi, allerede både billigere og teknisk mulig, likevel ikke får erstatte olje, kull og gass. Vi ser det når skoger hugges fordi trærne har markedspris, mens helheten de inngår i er «usynlig» i økonomien. Vi ser det i investeringene våre, som stadig flyter inn i selskaper som bidrar til både folkemord og naturødeleggelser.

Dette er ikke markedssvikt. Dette er markedets logikk. En økonomi som bare verdsetter det som kan selges, er av design ute av stand til å beskytte det som må reddes, som den danske aktivisten Kasper Reimer Bjøkskov nylig sa. Og et system som lar oss tjene på å ødelegge, men ikke på å ta vare, er et system som ikke lenger tjener oss. Vi både kan og må endre det. Vi har skapt systemet, vi er systemet og vi kan endre systemet.

La oss våge å si at det som virkelig har verdi som ren luft, rent vann, fruktbar og giftfri jord, levende økosystemer, menneskelig omsorg og verdighet aldri kan måles i penger. Og la oss forsøke å forstå, fysisk, mentalt og sjelelig, at vi er natur. Vi er ikke adskilt, vi er sammenvevd, med alt som lever. Vi er liv. Og det er verdt å ta vare på.

Medfølelsen som Joanna Macy minner oss om, gjør oss i stand til å åpne oss for verdens smerte uten å stenge hjertet. Innsikten lar oss se sammenhengene. For vi er døden og lidelsene i Gaza, i Sudan og i Ukraina. Vi er krigen og vi er freden. Vi er forbrukerne og de som forbrukes. Vi er artene som dør ut, vi er isen som smelter, vi er skogene som brenner og vi er havet som kveles av plast. Det fins bare oss.

Da min far skrev slike tekster i Fedrelandsvennen, pleide han å avslutte med en sekvens han innledet med «forøvrig mener jeg». Jeg tar arven videre. For forøvrig mener jeg at en annen verden er mulig og at når KrF ikke klarer å fordømme det brutale folkemordet i Gaza, har det lite å gjøre med Jesus og mye å gjøre med gullkalven. Slik sett begås det opp til flere kardinalsynder – av de såkalte kristne. Stein, saks, papir. Kill, marry, kiss. Hvor ble det av visjonene, alvoret, ideene og nestekjærligheten?

Og snart er det valg. Jeg stemmer på havet. Jeg stemmer på vinden som styrer bølgene og former skyene – som det nesten heter i Harald Sverdrups høyst aktuelle dikt Stemmeseddel. Godt valg!